Kartlegging av språk i barnehagen?

Denne uken har vi snakket om kartlegging av barnehage barn. Her er det mye å diskutere og reflektere rundt; hensikten, tidsbruken, det etiske osv. Spesielt har vi sett på dette med kartlegging av språk, og sett på fire ulike kartleggings verktøy med fokus på dette: "TRAS" og "Språkpermen" som er nasjonale kartleggingsverktøy samt "Se meg" og "Minokart" som er utviklet av Kristiansand Kommune. "Språkpermen" og "Minokart" er verktøy som er spesielt utviklet for å følge med på språkutviklingen til barn med annet morsmål enn norsk.

Under diskusjonen i klassen fikk jeg inntrykk av at mange var svært skeptiske til å kartlegge barna. Men at de fleste kunne se at det hadde en hensikt for de barna en ser har særlige utfordringer med eks språk. Jeg deler ikke den utbredte skepsisen til kartleggings verktøy, da jeg mener det kan ha så positive følger ved at vi oppdager barn som trenger ekstra språkstimulering, tilrettelegging eller en utredning. I håndboka som følger med "TRAS" sitt observasjons skjema står det: 

Bilder fra http://www.infovestforlag.no/ - utlagt med tillatelse.

"TRAS" ble utviklet fordi vi stadig erfarte at barn med språkforsinkelser i førskolealder ikke ble oppdaget tidlig nok. Det var først i skolen man ble oppmerksomme på dem fordi de ikke mestret lese- og skriveopplæringen." (Espenakk, et al., 2011). 

Altså ser vi at dent tenkte hensikten er å kunne oppdage barna så tidlig så mulig slik at en kan hjelpe de til mestring og god språkutvikling. Og en god språkutvikling har så mange positive sider at jeg ikke kan gå inn på det her, kort sagt: språk spiller inn på nesten alle områder i vår hverdag.

Selv har jeg dysleksi og dette ble ikke oppdaget før jeg gikk på 6. trinn, og jeg er ikke den eneste som får sen diagnose og dermed også sen hjelp. Før diagnosen hadde jeg perioder der jeg følte meg dum og mislykket som følger av problemer med lesing og skriving. Etter diagnose har jeg opplevd å få hjelpemidler som lydbøker og data, noe som har hjulpet meg til å oppfylle mitt potensiale igjennom skolegangen og gitt mestringsfølelse.

Samtidig som jeg er positiv til det kartleggingen kan hjelpe oss med, ser også jeg at dette er en tid- og ressurskrevende prosess, og at en derfor kanskje ikke skal bruke tid på nøye og systematisk kartlegging av alle barn. Men heller fokusere på de barna en har en tanke om at kan ha utfordringer på ulike områder. Men her mener jeg en bør ha lav terskel for å ta i bruk et observasjons eller kartleggings verktøy, for også de barna en ser på som sterke kan ha språkvansker. Det var også dette stortingmelding 24 Framtidens barnehage (2012-2013) foreslo. De kom med en tretrinnsmodell for vurdering og kartlegging av barn i barnehage:

Trinn 1: Helhetlig observasjon av alle barn uten bruk av skjema.

Trinn 2: Nærmere oppfølging med systematisk observasjon av enkeltbarn.

Trinn 3: Eventuell henvisning til utredning.

For at dette skal fungere i praksis trenger en barnehagelærere med god kunnskap om språkutvikling som vil være i stad til å vurdere hvilken barn som trenger å gå videre til Trinn 2 og evt Trinn 3. Jeg håper og tror at denne høsten vil jeg få enda litt kunnskap som vil hjelpe meg på veien mot å bli en barnehagelærer som kan følge opp barnas språkutvikling og ikke minst legge til rette for et godt språkmiljø i barnehagen.

Mye mer og si om dette tema, men det ble med dette for denne gangen.

Litteraturliste:

- Espenakk, U., Frost, J., Færevaag, M. K., Løge, I. K., Solheim, R. G., & Wagner, Å. H. (2011). «TRAS. Observasjon av språk i daglig samspill». Stavanger: INFOVEST forlag.

 ,